Pål’s rapport fra Marstrand
Treningsleir og NC1 / SC1 i Marstrand
Vi var fire fra Norge; Harald, Steinar, Mona og jeg. Det var en opplevelse som ga flere nye erfaringer enn jeg hadde forutsett. Jeg ble grundig fraseilt, litt verre enn jeg trodde på forhånd, men det er jo når en ligger under at en kan lære mest.
Forholdene var gode. Midt på fredag økte vinden til anslagsvis 8 m/s og på søndagen opp imot 12 – 14 m/s. På leiren på torsdag og fredag ble det kjørt 2 lange økter hver dag, med en lang rekke opplegg, ca. 3 pr. økt. Med gjentagelser i et rasende tempo. Haugevis av 3-minuttstarter etter hverandre, med overgang til hele regattaer på kort-korte baner, gjennom smale gate oppover og nedover, plassert slik at en skulle tvinges til å planlegge inngangen til det rundingsmerket som kom like etterpå, og et utall av rundinger på topp og i bunn. Stor fart, mange kollisjoner og enda mer roping. Og gjennomgang med video etter hver økt.
Fredag kveld var hendene mine på grensen til å begynne å blø både på fingrene og hele håndflatene. Alt vått, store krefter og 6 timers intens jobbing hver dag; heretter seiler jeg alltid med hansker.
Til å begynne med startet jeg som jeg pleier ved å lure meg forsiktig inn ute fra styrbord, gjerne på etterskudd, men kom så til at jeg på denne måten ikke ville lære noe som helst. Så identifiserte jeg luene til de tre antatt beste og fulgte dem som en hund inn på linja. Jeg vet nå hvor de befinner seg på ulike tidspunkt før start, hvor de er når det er et bestemt antall sekund igjen til start og når de gir gass for å passere linja i toppfart – vel og merke i de vindstyrkene som det var denne gangen. På regattaene på lørdag og søndag fulgte jeg etter ei bestemt lue hver eneste gang.
Det var spennende og fascinerende å observere hvordan de beste starter. 3 – 4 ganger prøvde jeg å gi gass 5 sek før jeg regnet med at de ville gjøre det og da tok jeg sannelig starten, men med halvparten av de gangene som tjuvstarter.
Etter en klar tjuvstart slapp jeg storseilskjøtet for å ta straffen. Da rettet båten seg opp, med den følge at båten i lo, med full krenging, litt bak meg, i god sideveis avstand og på korrekt start (en av toppene) braste inn i masta mi aktenfra så windexene fikk seg en omgang. I såpass sterk vind må en faktisk tenke kollisjon også på mastetoppene.
På en av videokjøringene fortalte trenerne meg, og viste rundingene mine, at hodet og hendene ikke er tilstrekkelig koblet og automatisert: Det ble dokumentert at jeg må tenke for å dra i riktig tau. Det er feil, det skal gå av seg selv, helst skal en slippe å se ned i båten i det hele tatt. Timer i båten, var anbefalingen, men ikke på lange kryss. Rundinger, rundinger, rundinger, rundinger ! Bare rundinger ! Etter en 10-års tid blir det bra.
Min aller største problem ble raskt avslørt; jeg henger ikke med på kryss; eller rettere sagt; jeg henger med av og til, og litt etterpå så sakker jeg bakover, og så henger jeg med igjen. Du må ha skalaer på båten og gjøre de riktige tingene likt hver gang, sa Stellan. Så nå limer jeg på skalaer både her og der. Inne i dette bildet vet jeg nå også at jeg gjør feil på samvirket mellom storseil og fokk. Jeg har jo sagt det til deg, sa Harald, men du hører jo ikke etter ! Der har han et poeng. De helt riktige innstillingene kjenner jeg fortsatt ikke, men det er greit å vite hva jeg må jobbe videre med.